Svar til “Misforståelser om anvendt atferdsanalyse i nevrodiversitetsbevegelsen”

Svar til “Misforståelser om anvendt atferdsanalyse i nevrodiversitetsbevegelsen”

Misforståelser om anvendt atferdsanalyse i nevrodiversitetsbevegelsen” (2019) av Jon Arne Løkke, Stian Orm og Anders Dechsling er en artikkel utgitt av Norsk Tidsskrift for Atferdsanalyse.1

Teksten utgjør et forsøk fra forfatterne på å gjendrive påstander hentet fra fjorten tekster skrevet av nevromangfold-tilhengere de anser som misforståelser om anvendt adferdsanalyse sentrert rundt åtte tema.

Artikkelen presenteres som en vitenskapelig undersøkelse med mål å besvare om det finnes misforståelser om anvendt adferdsanalyse i nevrodiversitetsbevegelsen og er formelt oppbygd gjennom inndeling i seksjoner som “metode”, “inklusjon- og eksklusjonkriterier” og “analyse og diskusjon”.

Innledning

Forfatterne åpner med å beskrive nevrodiversitetsbevegelsens grunnsyn og med dette gjør de en god jobb.

Videre snakker de om årsakene til at de interesserer seg for tekstens problemstilling, uriktige negative oppfatninger av adferdsanalysen, og hva de håper å oppå ved å utforske temaet.

De går også inn på hva de mener har forårsaket de negative oppfatningene og i den forbindelse nevner de Ole Ivar Løvås og “The Judge Rotenberg Center” (JRC).

Forfatterne forsvarer Ole Ivar med at han benyttet aversiver “i beste mening”, noe han selv bedyrer gjentatte ganger i “Meg-boka”. Unnskyldninger som dette er likevel normen, ikke unntaket. Foreldre benyttet lignende argumenter for å rettferdiggjøre fysisk avstraffelse innen generell barneoppdragelse da det var lovlig.

Om Judge Rotenberg senteret skriver de at institusjonenes bruk av straff ikke stemmer overens med deres oppfatning av etisk adferdsanalyse. Noe som er bra, men uvesentlig så lenge den internasjonale fagforeningen for adferdsanalytikere, “Association of Behavior Analysis International” (ABAI), er uenig.

I 2019 inviterte ABAI en rekke talere som støtter JRC til å holde foredrag på sin årlige konferanse, i disse foredragene ble senteret omtalt som et “veldig positivt behandlingsprogram” og kritikerne som “uhederlige aktører”.2

Metode

I seksjonen “Metode” beskriver forfatterne hvordan de fant fram til tekstene de legger til grunn og hvilke verktøy de har brukt for å analysere dem.

De never at de har satt titlene på tekstene inn i et regneark sammen med opplysninger som forfatter, utgivelsestidspunkt, hvilke “misforståelser” de mener teksten inneholder, etc.

Dette regnearket er lenket til i artikkelen, men linken fungerer ikke lenger og jeg har derfor ikke oversikt over hvilke tekster forfatterne har benyttet.

Jeg kommer derfor til å ta utgangspunkt i det jeg anser som en typisk tekst som kan tolkes til å inneholde den aktuelle “misforståelsen” når jeg vurderer Løkke, Orm og Dechsling sin kritikk.

Disse tekstene kommer i hovedsak til å komme fra “The Great Big ABA Opposition Resource List”3, da jeg føler bidragene derfra er de mest representative for nevrodiversitetsbevegelsens standpunkt.

Resultater

I seksjonen “Resultater” oppsummerer forfatterne hvilke misforståelser de mener å ha funnet og hvor utbredte de er.

Den inneholder også en liste over de åtte typene misforståelser, eksempler på utsagn som inneholder misforståelsene og en forklaring av hvorfor forfatterne mener de er misforståelser.

I gjennomgangen som følger skal jeg gjengi og kommentere denne listen.

(1) Anvendt atferdsanalyse benytter samme teknikker på alle dyr, inkludert mennesker.

Tema én er “anvendt atferdsanalyse benytter samme teknikker på alle dyr, inkludert mennesker.”

Eksempler på utsagn forfatterne gir i tråd med dette er “samme teknikker brukes på dyr og autistiske personer”, “anvendt atferdsanalyse er hundetreningsteknikker og sjeleknusende lydighetsmetoder” og “[det er] som å lære et hundetriks”.

Disse beskyldningene besvarer de med å vise til “Acceptance and Commitment Therapy” (ACT) og vektleggelsen av språkopplæring innen “Early Intensive Behavioral Intervention” (EIBI), begge behandlingsformer som ikke ville kunne benyttes på dyr.

De mener derfor at det er betydelige forskjell på opplæringen som gis til autistiske barn og dyr, selv om enkelte prinsipper for læring er de samme på tvers av arter.

Jeg er nødt til å gi forfatterne skryt her: de åpner sterkt. Det første temaet er det jeg er mest enig i at er en urimelig kritikk av anvendt adferdsanalyse.

Når spørsmålet “hva er galt med anvendt adferdsanalyse?” dukker opp i nevromangfold-grupper misliker jeg svarene som nevner belønningssystemer eller andre grunnleggende adferdsvitenskaplige prinsipper.

Jeg er spillutvikler og dersom folk ikke var villige til å la seg oppsluke av vilkårlig opprettede belønningssystemer og tegnøkonomier hadde ikke dataspill eksistert.

Spill er fulle av plasseringstavler, poengsystemer og belønninger knyttet til bestemte oppgaver, f.eks. det å komme videre til neste nivå eller låse opp kosmetiske gjenstander.

Vi benytter også andre adferdsvitenskaplige teknikker. Jeg spiller selv “World of Warcraft” og mener MMORPG-er inneholder mange gode eksempler.

I slike spill er det gjerne sånn at i starten går det raskt å “levle” en figur, men senere i spillet tar det lenger tid.

På nivå fem må du kanskje bare drepe tjue monstre og fullføre tre oppdrag for å nå nivå seks, men på nivå 55 må du drepe 150 monstre og fullføre 15 oppdrag for å nå nivå 56. Resultatet er at spilleren investerer mer og mer tid for mindre og mindre belønning, innen adferdsvitenskap kalles dette “fading reinforcement”.

Med utgangspunkt i bransjen jeg selv er i kan jeg ikke si at adferdslære kun er negativt og jeg gir derfor forfatterne ett poeng her.

(2) Hva straff er og omfattende bruk av straff i anvendt atferdsanalyse.

Tema to er “Hva straff er og omfattende bruk av straff i anvendt atferdsanalyse.”

Eksempler på utsagn forfatterne gir i tråd med dette er “AA bruker aversiver”, “AA tilbakeholder mat, pauser og affeksjon” og “personer som ikke reagerer positivt på atferdsmodifikasjon blir utsatt for elektrosjokkterapi”.

Forfatterne svarer på disse påstandene med å si at straff sjelden benyttes i adferdsanalytisk opplæring og fortelle at B. F. Skinner, grunnleggeren av radikalbehaviorismen, var motstander av å bruke straff. I denne forbindelse viser de til boken “Science and Human Behavior” (1953).

De legger også selv frem negative sider ved straff, f.eks. at det skaper aggresjon og unngåelse hos dem som utsettes for det.

Avslutningsvis innrømmer de at straff omtales i adferdsanalytisk litteratur som et grunnleggende læringsprinsipp.

Jeg kan bekrefte at B. F. Skinner var motstander av straff, da jeg har sett et sitat av ham brukt til å argumentere mot fysisk avstraffelse av barn av den amerikanske læreren Jordan Riak (1935-2016).

Innen nevrodiversitetsbevegelsen har vi også “Why Autism ABA Goes Against Everything B. F. Skinner Believed In”4 av Carol Millman, en tekst der forfatteren argumenterer mot adferdsanalytisk behandling av autisme med utgangspunkt i sin beundring for Skinner.

Men selv om Skinner var prinsipielt mot bruk av straff var Ole Ivar prinsipielt for, i boken “Teaching Developmentally Disabled Children” (1981), populært kalt “The Me Book” eller “Meg-boka” på norsk, anbefaler han at alle “forsøk” utløser enten en belønning for å opptre riktig eller en straff for å opptre galt.

Dette begrunner han med at kontrasten mellom rett og galt da blir større og dermed at barnet blir mer motivert for å svare riktig enn ved belønning alene.

B. F. Skinner er riktignok grunnleggeren av radikalbehaviorisme, men Løvås er grunnleggeren av adferdsanalytisk behandlingen av autisme og bør derfor ansees som mest representativ i denne sammenhengen.

Angående utsagnet “AA bruker aversiver” kan jeg ikke se hvordan dette er feil.

Bruk av straff, inkludert aversiver, er tillat i henhold til punkt 4.08, “Considerations Regarding Punishment Procedures”, av de etiske retningslinjene til BACB, den høyeste faglige myndigheten for adferdsanalytikere i USA.5

Utsagnet “AA tilbakeholder mat, pauser og affeksjon” er det heller ikke noe i veien med.

I boken “ABA Visualized”6 nevnes pauser flere ganger som et eksempel på belønning.

I prosedyren for spisevegring i samme bok oppfordres det til å benytte mat som belønning i form av at barnet får ett tygg av mat de liker fra før som belønning for først ett, så stadig flere, tygg av mat foreldrene prøver å “lære dem å like”.

Det står ikke i boken at barnet ikke skal få mat eller pauser hvis de ikke “gjør som de får beskjed om”, men er ikke det logisk? Om foreldrene til slutt gir barnet det de vil ha likevel, ødelegger ikke det opplegget?

I “Meg-boka” oppfordrer Ole Ivar til å skape belønninger for god oppførsel ved å dele måltidet til barnet opp i mange små porsjoner på størrelse med sukkerbiter, resultatet av dette oppsummerer han som at “mealtime becomes a good time to begin to teach”.

“Ekstinksjon” (i betydningen å overse problemadferd for å ta bort forsterkning) kan involvere å fjerne øyekontakt, berøring og å snu seg vekk eller holde et nøytralt ansiktsuttrykk samme hva barnet gjør.7

Utsagnet “personer som ikke reagerer positivt på atferdsmodifikasjon blir utsatt for elektrosjokkterapi” stemmer også.

JRC har, tross store protester, benyttet elektrisk støtt i straffeprosedyrer i årevis gjennom et apparat som kalles “Graduated Electronic Decelerator” (GED) som pasientene går med montert på kroppen og som kan aktiveres via fjernkontroll.8

Først i mars 2020 kom etaten “U. S. Food and Drug Administration” (FDA) med et forbud mot dette apparatet, så nå er en slutt på denne praksisen i sikte. Dessverre har JRC lov til å fortsette som før frem til ankesaken deres er avgjort.

Som tidligere nevnt stiller ABAI seg bak JRC, inkludert deres bruk av GED.

Noen reagerer kanskje på at jeg besvarer en norsk artikkel med referanser til forhold i USA heller enn Norge, men dette er helt rimelig fordi nevrodiversitets tekstene forfatterne tar utgangspunkt i er heller ikke norske9 og da er norske forhold ubetydelige.

Likevel, om forfatterne eller andre adferdsanalytikere som velger å svare på kritikken min velger å også opplyse om situasjonen i Norge hadde jeg satt stor pris på det.

Jeg skulle for eksempel gjerne ha visst om positiv straff10 benyttes innen norsk adferdsanalyse og i så tilfelle i hvilke sammenhenger?

(3) Anvendt atferdsanalyse virker ikke.

Tema tre er “Anvendt atferdsanalyse virker ikke.”

Eksempler på utsagn forfatterne gir i tråd med dette er “Atferdsanalytiske prinsipper i vanlige klasserom fungerer ikke”, “Ferdighetene som læres generaliseres ikke til den virkelige verden” og “metodene er upresise”.

Forfatterne svarer på disse påstandene med å hevde at omfattende forskning dokumenterer effekten av adferdsanalytisk behandling og nevner f.eks. “(Eldevik et al., 2009)”.

De viser også til at to av de syv dimensjonene av anvendt adferdsanalyse lagt frem av den hellige treenigheten (Baer, Wolf og Risley) i 1968 er generalisering og presisjon.

Jeg er usikker på effekten av adferdsanalytisk behandling. Det finnes mange studier på begge sider, gjerne med store forskjeller i fremgangsmåte og målestokk. Uten å sette meg nøye inn i detaljene kan jeg ikke bestemme meg for hvilken side det er mest verdt å lytte til.

Autismemiljøet11 er nesten utvetydig for anvendt adferdsanalyse og jeg regner derfor med at behandlingen gir de resultatene de ønsker seg.

Et mer interessant spørsmål er om målene som benyttes innen adferdsanalytisk behandling stemmer overens med ønskene og behovene til faktiske autister.

Den tradisjonelle forståelsen av autisme både innen psykiatrien og adferdsanalysen er som en samling mangler, imens nevrodiversitetsbevegelsen på den andre siden står for synet på autisme som en annerledeshet.

Der de to andre retningene sier at autister mangler f.eks. sosiale ferdigheter, i følge psykiatrien fordi vi av biologiske årsaker har svekket empati og adferdsanalysen fordi vi ikke lærer dem på egenhånd, hevder nevrodiversitetsbevegelsen at autister er født med annerledes sosiale ferdigheter.

Vi mener at autisters måte å være på bare er definert som feil fordi nevrotypen vår er i mindretall og nevrotypiske normer regjerer, dette kan sammenlignes med å forsøke seg med norsk folkeskikk i Japan.

Nevrodiversitetsbevegelsens syn var lenge kun basert på autistiske personers egen opplevelse av kontakt med nevrotypikere kontra “sine egne”, men nylig har det kommet forskning som peker i retningen av at synet på autisme som en annerledeshet stemmer.

For eksempel omtaler “Fletcher-Watson et al., 2020” to eksperimenter som sammenligner hvor lett dyader bestående av 1) to nevrotypikere, 2) to autister og 3) én nevrotypiker og én autist “finner tonen”.

I det første eksperiment ble overenskomsten selvvurdert, altså av deltakerne i den aktuell dyaden selv, i den andre ble den vurdert av tredjepart som ikke visste hvilken type dyade de vurderte.

I begge tilfellene ble både dyader bestående av to nevrotypikere og to autister vurdert å finne tonen letter en dyader bestående av én nevrotypiker og én autist.12

Damian Milton sin forskning på “the double empathy problem” underbygger også denne forståelsen av autisme.

Om nevrotypikere er like “funksjonshemmet” i sin innsikt i autisme, som autister er sin innsikt i nevrotypiskhet får dette store konsekvenser.

Det betyr f.eks. at siden adferdsanalytikere flest er nevrotypikere har funksjonsanalyser utført av disse på autistiske klienter neppe høy treffsikkerhet.

Funksjonen til stimming, nedsmeltinger og unngåelse av sosiale kontakt er tre spørsmål der nevrotypikere, representert ved adferdsterapeuter, og autister selv, representert ved nevrodiversitetsbevegelsen, er uenige.

Hvis autisme først og fremst er en annerledeshet skaper dette også etiske utfordringer for behandling.

Hvis nevrotypikere besitter den objektivt riktige måten å fungere på, f.eks. sosialt, og autister på bakgrunn av hjerneskade eller lærevansker ikke mestrer denne, er det å hjelpe dem til å mestre ikke problematisk.

På den andre siden, dersom autister og nevrotypikere i utgangspunktet har hver sin væremåte og det “riktige svaret” er mer et spørsmål om kulturforskjeller enn vitenskap, så er det å uten videre erstatte autistisk fungering med nevrotypisk fungering problematisk.

Eventuelle adferdsendringer hos autister må i så tilfelle kompenseres med i hvert fall noen adferdsendringer hos det nevrotypiske flertallet.

Forståelsen av autisme som en annerledeshet har også innvirkning på hvem som bør ha retten til fortolke viljen til autistiske personer som ikke kan, eller ikke har fått muligheten til, å snakke selv.

Om nevrotypikere har begrenset innsikt i autisme, så burde en nevrotypisk fagperson forhøre seg med en gruppe kommuniserende autister før de gjør inngrep ovenfor en ikke-kommuniserende autist.

(4) Lydighet er et mål med anvendt atferdsanalyse og atferdsanalytiske terapeuter lytter ikke til personer med autisme.

Tema fire er “Lydighet er et mål med anvendt atferdsanalyse og atferdsanalytiske terapeuter lytter ikke til personer med autisme.”

Eksempler på utsagn forfatterne gir i tråd med dette er “Atferdsanalytikere ønsker ikke at autistiske personer skal snakke for seg selv”, “Atferdsanalyse er fundert på kontroll og invaderende manipulasjon av kropper” og “Lydighetstrening er et mål i anvendt atferdsanalyse”.

Forfatterne sier ikke stort om hvorfor dette temaet er en misforståelse, listen over angivelig gale utsagn er i dette tilfelle dobbelt så lang som kritikken.

Løkke siterer seg selv i form av en referanse til en artikkel fra 2012, der han nokså overfladisk gjennom går tanken “normative spørsmål” innen adferdsanalyse, og det refereres igjen til de syv dimensjonene fra 1968.

Det er det hele.

Angående spørsmålet om lydighet innen anvendt adferdsanalyse innrømmer jeg at jeg ikke vet.

Ole Ivar krevde i hvert fall total lydighet og kunne ikke forestille seg at noen autist kunne ha gode grunner til å ikke ønske å utsettes for hans “opplæringsprogram”, men dette kan ha endret seg siden og jeg har ikke oversikt over hvordan det står til i dag.

Jeg stiller meg derfor åpent og er villig til å lytte til en eventuell klargjøring fra enten forfatterne selv eller andre adferdsanalytikere.

Hva skjer i en adferdsanalytisk behandlingssituasjon dersom et barn ikke gjør det de får beskjed om, enten det er fordi de ikke vil eller prøver, men ikke får det til?

Som tilleggsspørsmål lurer jeg på hva moderne adferdsanalytikere mener forårsaker autistiske nedsmeltinger, tror dere at de er en naturlig reaksjon på overbelastning eller manipulasjon for å oppnå enten oppmerksomhet eller unnslippelse fra krav?

Når det gjelder hvorvidt adferdsanalytikere lytter til autistiske personer er jeg sikrere i min sak.

Jeg og mange av vennene mine, inkludert flere autister, har lang fartstid i å diskutere med adferdsanalytikere på sosiale medier og erfaringene våre har hovedsakelig vært negative.

I stedet for å høre etter går de i forsvar og sier ting som “jeg har ikke gjort det!”, “det er ikke sånn det fungerer!”, etc. Når de blir spurt om hvordan de jobber og hvordan adferdsanalyse faktisk virker prøver de vanligvis å snakke seg vekk.

I møte med anklager som “AA er traumatiserende”, “AA er lydighetstrening” og “AA undertrykker naturlig autistisk adferd” hadde det lureste vært å stille seg åpent og forsøke å få personen som legger frem kritikken til å utdype.

Spørsmål som “Hvilke behandlingssituasjoner mener du skaper traumer?”, “Hva legger du i det?” og “hva anser du som naturlig autistisk adferd?” hadde alle vært relevante svar på beskyldningene ovenfor, men de stilles sjelden.

Det typiske er at i stedet for å grave etter hva kritikeren mener, så velger adferdsanalytikere å svare på selvkonstruerte stråmenn og nettopp den teksten jeg nå svarer på er et godt eksempel.

(5) Anvendt atferdsanalyse er mishandling og traumatiserer autistiske personer.

Tema fem er “Anvendt atferdsanalyse er mishandling og traumatiserer autistiske personer.”

Eksempler på utsagn forfatterne gir i tråd med dette er “AA er mishandling av autister”, “[autister] trenes til å holde ut smerte og mishandling uten å klage” og “AA er traumatisk”.

Forfatterne svarer på disse påstandene ved å for tredje gang henvise til de syv dimensjonene av anvendt adferdsanalyse og Løkke siterer seg selv på at “klinikere” bør være opptatt av både effekter og bieffekter.

Videre skriver de at AA neppe innebærer mishandling og traumatisering, fordi begge disse tingene krever at klienten utsettes for aversive stimuli og innen moderne adferdsanalyse benyttes kun forsterkning, ikke straff.

Forfatterne avslutter med at de ikke er kjent med noen studier som dokumenterer ekstreme negative bieffekter av adferdsanalytisk behandling.

Jeg er uenige i at det at det ikke benyttes straff betyr at autister ikke utsettes for aversive stimuli gjennom behandling med adferdsanalyse.

Mange av adferdsmålene som er typiske innen AA innebærer at autister trenes til å holde ut stimuli som er plagsomt for oss, f.eks. øyekontakt fra andre personer, klemming og for høy lyd/sterkt lys.

Med første øyekast virker det kanskje usannsynlig at det er mulig å presse en person til noe alt for grusomt kun gjennom bruk av belønning, men tenk om noen tok fra deg mobiltelefonen, bilnøklene eller til og med din tilgang til mat. Tror du at ingen av tingene du kunne presses til å gjøre i bytte for få disse tilbake ville være ubehagelige?

Dessuten benytter ikke adferdsanalytikere bare belønning, de bruker i tillegg “ekstinksjon av fluktadferd” (escape extinction).13

Prosedyren innebærer å ta vekk negativ forsterkning14 av “problemadferd” gjennom å sørge for at denne ikke lenger leder til unnslippelse, altså at personen ikke må gjøre det de blir bedt om.

Dette kan bety å vente reaksjonsløst på at klient skal “gi opp” eller å fysisk lede dem gjennom handlingen, på tross av at de gråter, skriker eller selvskader.

Angående forskning som dokumenterer negative bieffekter av anvendt adferdsanalyse, så har Henny Kupferstein gjennomført en studie som påviste 1.8 ganger høyere sjanse for PTSD hos autister som har vært utsatt for AA sammenlignet med autister som ikke har det.15

(6) Etiske beslutninger er ikke viktige i anvendt atferdsanalyse.

Tema seks er “Etiske beslutninger er ikke viktige i anvendt atferdsanalyse.”

Eksempler på utsagn forfatterne gir i tråd med dette er “Moral og etikk er ikke sett på som viktig for beslutninger i AA”, “Atferdsanalytiker tenker ikke og bryr seg ikke” og “AA er ondskap”.

Kritikken på dette punktet er enda knappere enn på det forrige, Løkke siterer igjen seg selv på at “adferdsanalytisk behandling skal være god” og det vises til kurslisten det er påkrevd å gjennomføre for å få en BCBA-grad, som inkluderer 45 kurstimer i “etisk og profesjonell opptreden”.

Det er alt.

Jeg synes ikke at det hadde vært rart om dette var en misforståelse i nevrodiversitetsbevegelsen, da det er vanlig å forveksle motivene til meningsmotstandere med de konsekvensene som standpunktet deres får utfra éns egen synsvinkel.16

Hvis regjeringen for eksempel legger frem et forslag om kutt i sykepengene, så ville forslaget sannsynligvis bli møtt med beskyldninger om at den “ønsker å ta fra syke levebrødet”, selv om det garantert ikke er det regjeringen vil oppnå.

Nei, selv om regjeringen faktisk skulle ofre syke og vanskeligstilt så ville dette være for å oppnå et annet mål de anser som mer høyverdig og ikke fordi det å ødelegge for disse gruppene i seg selv har en egenverdi for dem.

Oversatt til nevrodiversitetsbevegelsen så ville det samme i dette tilfelle innebære å si “adferdsanalytikere er ikke opptatt av etikk”, der én skulle sagt “adferdsanalytikere har opptrådd uetisk”. Forskjellen er hensikt Vs. faktiske konsekvenser.

Jeg har derimot ikke sett særlig mange nevromangfoldsaktivister begå denne feilen, vi har stort sett holdt tungen rett i munnen i forhold til dette.

Den eneste teksten jeg kan tenke på som kan tolkes til å påstå at adferdsanalytikere er villige til opptre bevisst uetisk er “The Misbehavior of Behaviorists”17 av Michelle Dawson, men her er det viktig å ha med sammenhengen.

Utsagnene i teksten referer til effekten av “tragediesynet” på autisme som er utbredt blant ikke-autistiske pårørende og fagpersoner, noen har til og med sammenlignet autisme med AIDS eller kreft.

Det Dawson vil frem til er at siden adferdsanalytikere anser utfallet av ubehandlet autisme som så grusomt, godtar de dramatiske eller risikable inngrep. Ting som ellers ikke ville vært akseptable blir greit.

Det er dette hun mener med at adferdsanalytikere ikke tenker på eller er villige til å sette etikken til side.

(7) Normalitet er et mål i anvendt atferdsanalyse og anvendt atferdsanalyse undertrykker individualitet.

Tema sju er “Normalitet er et mål i anvendt atferdsanalyse og anvendt atferdsanalyse undertrykker individualitet.”

Eksempler på utsagn forfatterne gir i tråd med dette er “AA knuser individualiteten hos autistiske barn”, “AA er [funksjonistisk]18 og forsøker å forvandle autistiske personer til nevrotypikere” og “AA sitt mål er normalitet”.

Forfatterne svarer på denne kritikken med å beskrive adferdsanalysen som “idiosynkratisk anlagt” og å hevde at dette betyr at individets adferd sammenlignes med seg selv på et tidligere tidspunkt og ikke med “en slags normalitetsnorm”.

De skriver videre at det innen AA legges vekt på hvilken adferd som best hjelper individet å oppnå egne mål når tiltak vurderes fremfor utviklingsstadier eller andre normer.

Jeg må si forfatterne i denne sammenhengen har vært selektive i hva de velger å trekke frem. Når de sier at innen AA så sammenlignes adferd med seg selv på et tidligere tidspunkt, så er dette bare deler av sannheten.

Det stemmer at AA benytter “forming” (shaping), noe som innebærer en gradvis tilnærming til den ønskede adferden.

Dette betyr at i starten belønnes selv dårlige etterligninger av den ferdigheten som adferdsanalytikeren forsøker å lære bort, men etter hvert som klient mestrer den opp til et gitt nivå så heves kravene for hva som leder til belønning.

Dette kan ta form av at i starten så blir klienten belønnet dersom de uttaler én av vokalene i det riktige ordet, deretter for å utale flere bokstaver sammenhengende og til slutt kun for å utale hele ordet.

Et annet eksempel er at i forbindelse med å lære en elev å ikke bråke i skoletimene og bråk er definert som å snakke uten å ha rukket opp hånden, leke med pennalet og å reise seg fra stolen, så vil de få belønning for hver gang de unnlater å gjøre disse tingen for en bestemt mengde tid.19

Dette kan dreie seg om først fem minutter, senere femten og til slutt hele timen.

Dette er dette som menes med at adferden sammenlignes med seg selv på et tidligere tidspunkt, altså at kravene for belønning tilpasses det klienten kan forventes å mestre basert på tidligere erfaringer.

Det som ikke er med i regnestykket her er selve målet for behandlingen, ro i klasserommet, og hvor lav forekomst av bråk som regnes som akseptabelt. Én kan for eksempel spørre seg om det at eleven fikler med pennalet sitt er noe det trengs å gjøre noe med.

Normalitet er ikke nødvendigvis målestokken for når adferd belønnes eller ikke, men det er målestokken for når behandlingen vurderes som vellykket.

Dersom en adferdsanalytiker jobber med å lære et autistisk barnehagebarn å ta flere sosiale initiativer, vil de ikke da si seg fornøyd når barnet tar omtrent like mange sosiale initiativ i løpet av dagen som et nevrotypisk barn?

Eller vil adferdsanalytikeren prøve å strekke strikken lenger og fortsette å oppfordre barnet til de tar sa mange initiativ at de nesten blir innpåsliten, bare sånn at barnet får prøvd hele spekteret?

Jeg kan ikke garantere at det ikke er dette som skjer, men jeg tviler.

Det er dessuten ikke nødvendig å være fiksert på normalitet for å stort sett velge ut normal adferd, vi lever i et nevrotypiker-tilpasset samfunn og da vil funksjonell adferd som regel være nevrotypisk adferd.

Dette betyr at adferdsanalytikere bidrar til normalisering, selv om de kanskje unnskylder seg med “vi valgte målet fordi det funker, ikke fordi det er normalt”.

(8) Anvendt atferdsanalyse trigger aggresjon og negative emosjoner.

Tema åtte er “Anvendt atferdsanalyse trigger aggresjon og negative emosjoner.”

Eksempler på utsagn forfatterne gir i tråd med dette er “AA trigger aggresjon” og “AA lydighetstrening forteller barn at følelsene deres er [ugyldige] og at det er noe alvorlig galt med dem “.

Kritikken deres på dette punktet er utelukkende en gjentagelse av påstanden deres fra punkt fem om at bruk av aversiver er uvanlig innen moderne adferdsanalytisk behandling, med den forskjell at de denne gangen fremhever at dette gjør det usannsynlig at AA trigger aggresjon, i stedet for traumer sånn som sist.

Fordi forfatterne på dette punkt kun gjentar seg selv og fordi de flere andre steder gjenbruker kilder/argumenter velger jeg her å gjøre det samme.

Jeg henviser derfor til min kommentar til tema fem, der jeg forklarer hvordan adferdsanalytisk behandling påfører autister aversive stimuli utenom gjennom straff og hvordan det er mulig å tvinge folk til å gjøre ting de ikke vil gjennom positiv forsterkning.

Analyse og diskusjon

I denne seksjonen gjentar forfatterne kort formålet med studien de har gjennomført og metodene de har brukt. De trekker frem mulige svakheter og sammenligner egen forskning med lignende tidligere forskning.

De legger også frem en tabell der de sammenligner adferdsvitenskap, nevrodiversitet og den medisinske modellen sine grunntrekk. Denne er god, men selvfølgelig partisk i skapernes favør, slik sånne forenklinger pleier å være.

En skrivefeil ser også ut til å ha sneket seg inn i tabellen, det virker som om forfatterne har skrevet at adferdsvitenskapen forutsetter at “det er i prinsippet mulig å skaffe sikker kunnskap”, der de mente å skrive “det er i prinsippet umulig å skaffe sikker kunnskap”.

Videre kritiserer forfatterne også nevrodiversitetsbevegelsen for å sjelden anbefale alternativer til anvendt adferdsanalyse og i stedet kun satse på universell utforming.

Avslutningsvis anbefaler de at adferdsanalytikere bør bli bedre på å legge frem sine normative vurderinger og generelt iverksette flere tiltak for å motvirke utbredelsen av misforståelser om AA.

Oppsummering

Jeg er i utgangspunktet ikke motstander av et forsøk på å belyse svakheter i nevromangfoldsbevegelsen sin kritikk av anvendt adferdsanalyse, da jeg tror vi har stort forbedringspotensial og jeg selv er kjent med tendenser vi burde vært kvitt.

Jeg referer for eksempel til at enkelte er redd for sin egen skygge når det kommer til å avdekke innslag av AA i behandlingen barna deres mottar. Noen lurer til og med på om det er greit å bruke visuelle timeplaner, siden dette er et verktøy som også benyttes av adferdsanalytikere.

Vi har gjort en god jobb med å lære foreldre at de bør unngå AA, men en dårligere jobb med å forklare hvilke kjennetegn de skal være på utkikk etter.

Ikke all skadelig behandling er adferdsanalytisk og ikke all adferdsanalytisk behandling er like ille.

Fremover tror jeg vi er bedre tjent med å lage en liste over hvilke elementer som generelt bør unngås, enten det aktuelle tiltaket er AA-basert, psykiatrisk eller noe annet. Da kan vi skape en situasjon der foreldre selv vil vurdere EIBI som uhensiktsmessig når de blir tilbudt det ved å prøve programinnholdet opp mot listen.

Det virker rimeligere å diskvalifisere spesifikke tjenesteytere og behandlingsopplegg med utgangspunkt i en serie universelle kriterier, heller enn å løpe rundt og rope at all AA-behandling er farlig.

Når det gjelder tilnærmingen til Løkke, Orm og Dechsling er jeg ikke begeistret.

De har valgt å kartlegge om misforståelser om et gitt spørsmål eksisterer, altså om det i det hele tatt finnes noen som har misforstått, heller enn om misforståelsen er den dominerende oppfatning av spørsmålet.

Et annet problem er at flere av misforståelsene enten er utydelig definert eller definert på en slik måte at de er enkle å gjendrive.

I forbindelse med tema to “omfattende bruk av straff” er hva “omfattende” innebærer ikke klarlagt, verken i henhold til artikkelforfatterne sin egen mening eller meningen til skribentene av tekstene som er tolket til å inneholde misforståelsen.

Generell avstandstakning til straff av typen “vi benytter ikke straff mer enn nødvendig” eller lignende, sier ingenting om hvor ofte straff faktisk forekommer, spesielt ikke i forhold til upresise begreper som “omfattende” eller “mye”.

I forbindelse med tema seks har forfatterne valgt å formulere misforståelsen som “Etiske beslutninger er ikke viktige i anvendt adferdsanalyse” i stedet for “anvendt adferdsanalyse er uetisk”.

De har også valgt å tolke utsagnet “AA er ondskap” til å bety “adferdsanalytikere gjør uetiske ting og de vet det”, i stedet for bare “adferdsanalytikere gjør uetiske ting”.

Det første er helt klart letter å tilbakevis enn det siste, da det neppe finnes noen som noen gang har handlet bevisst uetisk.

Et mye mer interessant spørsmål hadde vært å spørre på hvilke punkter normene til nevrodiversitetsbevegelsen skiller seg fra normene til adferdsviter-miljøet og å enten forsvare eller argumentere for å endre adferdsviterenes standpunkt.

Avslutningsvis vil jeg si at forfatterne på flere punkter resirkulerer de samme argumentene og som regel henviser til kilder som kun overfladisk beskriver hvordan anvendt adferdsanalyse bør være, heller enn hvordan adferdsanalytikere faktisk har opptrådd.

Kilder

  1. “Misforståelser om anvendt atferdsanalyse i nevrodiversitetsbevegelsen” (2019) av Jon Arne Løkke, Stian Orm og Anders Dechsling. Lenke: https://nta.atferd.no/journalissue.aspx?IdDocument=759
  2. ABAI, 45th Annual Convention; Chicago, IL; 2019 Lenke: https://web.archive.org/web/20191226134359/https://www.abainternational.org/events/program-details/event-detail.aspx?sid=58651&fbclid=IwAR2OCUj0mpH9SGtP7po0sqK3LYh8NIwYaz26YSGjpJ1kl3XTpKY3GmmeNqk
  3. “The Great Big ABA Opposition Resource List” fra nettstedet “Stop ABA, Support Autistics”. Lenke: https://stopabasupportautistics.home.blog/2019/08/11/the-great-big-aba-opposition-resource-list/
  4. “Why Autism ABA Goes Against Everything B. F. Skinner Believed In” (2020) av Carol Millman hos “Neuroclastic”: https://neuroclastic.com/2020/03/04/why-autism-aba-goes-against-everything-b-f-skinner-believed-in/
  5. “Professional and Ethical Compliance Code for Behavior Analysts” (2016) fra Behavior Analyst Certification Board. Lenke: https://www.bacb.com/wp-content/uploads/2020/05/BACB-Compliance-Code-english_190318.pdf
  6. “ABA Visualized: A visual guidebook for parents and teachers” (2019) av Morgan Van Diepen (BCBA) og Boudewijn Van Diepen.
  7. Om “attention extinction” fra “Treatments for Attention Maintained Problem Behavior: Empirical Support and Clinical Recommendations” (2009) av Laura L. Grow et al. Lenke: https://www.researchgate.net/publication/255949566_Treatments_for_attention-maintained_problem_behavior_Empirical_support_and_clinical_recommendations
  8. Arkivert versjon av en “overlever-historie” som omhandler bruk av GED hentet fra Archive.org. Lenke: http://web.archive.org/web/20160403124107/http://autisticadvocacy.org/2014/11/jrc-survivor-speaks-out-part-2/
  9. Forfatterne oppgir å ha oversatt temaene og eksempel utsagnene fra engelsk til norsk.
  10. Positiv straff er straff gjennom å påføre noe vondt, heller enn å ta vekk noe godt.
  11. Innen nevrodiversitetsbevegelsen snakkes det ofte om “autismemiljøet”, bestående av ikke-autistiske fagfolk og pårørende, kontra “det autistiske miljøet”, bestående av autister selv.
  12. “Neurotype-Matching, But Not Being Autistic, Influences Self and Observer Ratings of Interpersonal Rapport” (2020) av Sue Fletcher-Watson et al. Lenke: https://pdfs.semanticscholar.org/90b6/9b09dd8f350825a209045a4fcfe4ceaed7aa.pdf?_ga=2.64452582.835888267.1607619604-1618924665.1607619604&fbclid=IwAR3F5nfLDMcu-HAoKOwH3RFqagknAYsBSSFlpBnl8S8ySL2I4p_jVT21M6E
  13. Om escape extinction fra “Function-Based Treatments for Escape-Maintained Problem Behavior: A Treatment-Selection Model for Practicing Behavior Analysts” (2010) av Kaneen B. Geiger et al.
  14. Negativ forsterkning er belønning gjennom å ta vekk noe vondt, heller enn å gi noe godt.
  15. “Evidence of increased PTSD symptoms in autistics exposed to applied behavior analysis” (2018) av Henny Kupferstein Lenke: https://www.researchgate.net/publication/322239353_Evidence_of_increased_PTSD_symptoms_in_autistics_exposed_to_applied_behavior_analysis
  16. Denne tendensen er f.eks. omtalt i spalten “As I Please” (8. desember, 1944) av George Orwell. Lenke: https://wintermute10.tripod.com/AIP-48.htm
  17. “The Misbehavior of Behaviorists” (2004) av Michelle Dawson. Lenke: https://www.sentex.ca/~nexus23/naa_aba.html
  18. Funksjonisme, eller funksjonssjåvinisme, er et begrep som betegner hat eller diskriminering mot funksjonshemmede. Det engelske begrepet for dette er “ableism”.
  19. Denne forsterkningsprosedyren kalles “differential reinforcement of zero rates of responding” (DRO) og innebærer at klient blir belønnet for å ikke utøve en bestemt adferd innen et gitt tidsrom.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *